Artikkelen er hentet fra bladet Veteran & Sportsbil nr. 1 i 2001.
Tekst: Trygve Krogsæter -- Foto: Inga-Marie Aas
(Klikk på bildene for en større versjon)

En av landets aller eldste biler har nettopp gått gjennom hos biltilsynet uten mangellapp og fått sitt opprinnelige registreringsnummer «2» tilbake. Nå er den hjemvendt til Trondheim, hvor det i sin tid ble påstått at en av byens kjente idrettsmenn hadde vunnet bilen i et skøyteløp i Tyskland!

Moderne for sin tid
Denne historien handler om en bil og historien starter i byen Eisenach i det tyske rike, kjent for en fantastisk gammel borg. Da Eisenacher Motoren Werke skulle velge varemerke, så var det naturlig å bruke nettopp borgens navn. Wartburg. Året er 1903. Fabrikken gjør et forsøk på å oppdatere sin første bilkonstruksjon, en såkalt "voiturette" til bil. Teknikken er stort sett den samme, men motoren er nå plassert foran, girkassen innkapslet, dog fortsatt integrert med bakakselen, og den får vanlig rattstyring. Moderniseringen avsluttes med et moteriktig motorpanser som svinger elegant ned i forkant, svært likt De Dion Bouton og Renault.

Pionér i Trondheim
De første 6 årene av bilens historie vil nok forbli ukjent. Så, i 1909 dukker den opp i Trondheim til godkjenning. Det er en av byens mer kjente profiler som eier bilen. I følge egne utsagn skal han ha vunnet bilen i en skøytekonkurranse i Tyskland. At en 6 år gammel bil skulle brukes som premie er vel tvilsomt, men at bilen kom til Trondheim er en realitet.
Første motorkjøretøy i byen var trehjulet, deretter var Irgens innom med sin dampbuss "Alpha" i 1900. Temperuta, en kortvarig historie med rutevogn i april 1909, var også før de to første privatbilene som ankom omtrent samtidig. 23. mai fikk Yngvar Knudtzon skilt nr. 1 på sin brukte Oldsmobile curved dash. Han slo Oscar Holte fordi han i første omgang fikk avslag: dekkene var for smale etter forskriftene. Dette må bero på en målefeil, for begge bilene var utstyrt med samme dimensjon, 28x3". 29. mai kunne Oscar Holte kjøre lovlig med sin Wartburg.

Det er lite spor å finne til bilene i bruk. Oldsmobilen forsvinner ut etter relativt kort tid, mens Wartburg´en blir solgt til Børsa i 1919. Bilen lever et beskjedent liv, til Basse Hveem gjør en oppvisningsrunde med den ca. 1954. Også NTH-studentene låner bilen. En av dem husker at han var med på å hente den og få den til å gå på et vis. Han syntes det var en stor opplevelse å se den igjen nesten 50 år senere hos naboen!

Reddet livet som veteran
Bilen ble like etter solgt til Ragnar Andresen, en bilsamler i Oslo som etter hvert bygget opp en samling på nesten 50 biler. Han satte i gang en form for restaurering av bilen, dvs. fikk noen til å slipe vekk lakken på trekarosseriet, klarlakkerte dette, malte seteryggen og panseret sort, forniklet panseret (med møkka på innvendig) og kjøpte nye dekk. Igjen gikk bilen i dvale i en lagerbygning på Vågå. Hver vår gikk vårløysinga gjennom lageret, og hjulene sto 10-15 cm nedi vann, ikke akkurat en sunn behandling av trehjul!

Da Andresen døde, ble samlingen bragt til Lillehammer og utstilt der. Det ble gjort et forsøk på komplettering, uten særlig suksess. Og slik var den til den ble hentet ut i 1987.

Stor jobb på liten bil
Den nye eieren, Olav Mogstad, ønsket at bilen skulle tilbake til hjembyen, og ville påkoste restaureringen. Bilen så forsåvidt komplett ut, men vel ute dukket problemene opp. Alle visste at radiatoren manglet. Men det var bare så mye mer. Innsugningsventiler m/system, fordeler, forgasser, innsugningsmanifold, eksosanlegg, coil- og batterikasser, oljetank på dashbordet, oljetank og smøreapparat for gir og bakaksel, vanntank og hele røropplegget. Dette var de synlige manglene. De usynlige var vridd ramme/foraksel, utslitte hjul- og bak-aksellagre, fullstendig fastrustet rattstamme, utslitt motor med rådelager i biter, ja, nær alle slitedeler var utenfor toleransegrensene. Noe som skulle være en nennsom og forsiktig restaurerings/konservering ble en totalrestaurering. Først måtte hele bilen plukkes ned og forparten av rammen rettes. Forstillingen er nemlig integrert i rammen, og det uavhengige forhjuls-opphenget må være rett begge veier. Alle foringer på bilen var herdet stål mot herdet stål - uten smøring. Og resultatet deretter. Smøring er forresten nær umulig. Bilen må plukkes ned for smøring.

Bakakselen er integrert med girkassen. Svært moderne system. De originale lagerboksene med fastrustede kuler ble erstattet med identiske bokser med moderne lagre. Disse og originalakslingene fikk nikkel, som originalt. Det er forøvrig hundrevis av forniklede deler på bilen som måtte tas på nytt.

Hjelp fra «down under»
Motoren ble et problem. Stempler måtte vi få fra Australia. Holden hadde riktige dimensjoner. Ventiler ble funnet på Ekeberg og maskinert. Men det ble store problemer å lage slissespor i disse. Vanlige freser bare knakk. Løsningen ble moderne vannjet!

Vannjet ble også brukt til å skjære ut fordelerhuset i en 40mm aluminiumsblokk. Det ble nær autentisk å se til. Så ble det laget tremodeller av fordelerlokkene etter modell fra Teknisk Museums og Langsæthers, og nye støpt i aluminium. Samtidig ble museets bil komplettert, da et lokk manglet på denne. En fordeler gikk også til England til en Decauville, da disse bilene er nær identiske.

All maskinering ble utført av Jovan Gajinov i Asker. Uten hans hjelp tror jeg at jeg hadde gitt opp. Han fant alltid en løsning på mine skisser og kan sitt håndverk. Del etter del ble laget og tilpasset. Enten ble gamle erstattet, reparert ved f.eks. å sprøyte på metall og bearbeidet til opprinnelige dimensjoner hos Oslo Metallisering på Lambertseter. Også andre underleverandører ble brukt og kunne vært fremhevet.

Hodebry
Svært mye tid gikk til rekonstruering. Studier av de to andre eksisterende bilene i landet var til stor hjelp. Likevel måtte sunn fornuft og erfaring fra tilsvarende kjøretøyer benyttes. Prøvde vi på noen "smarte" løsninger, kom delene bokstavelig talt i retur. Alt måtte bare være riktig. Men etter mer enn to års prøving og feiling, nærmet vi oss et ferdig chassis.

Da var det å gå på karossriet. Her skulle vi i alle fall gjøre lite. Hjulene hadde vi riktignok overhalt på nytt. Treverket var sterkt misfarget "under vannivå" og felgene rustskadet. Vi fant et par små malingsflak på et av navene, til og med spor av en gul stripe. Med disse flekkene som utgangspunkt ble farge blandet og hjulene malt og staffert. Nye dekk måtte også kjøpes. 45 år gamle "nye" dekk egner seg dårlig.

Karosseriet hadde mange flere skader enn beregnet, sprekker, manglende skruefester for oppheng, og biter som rett og slett manglet. Dette ble alt reparert. Men i den prosessen ble samtlige jernbeslag demontert og sandblåst. Det var ingen vits å la noe rust sitte igjen der det var mer synlig. Da vi tok av lyktebrakettene, fikk vi oss en overraskelse, det satt originallakk og staffering under fortsatt! Og til vår lettelse, vi hadde truffet 100% med hjulfargen og stafferingen. Men da var det ikke mer å lure på. Karosseriet skulle males i riktige farger. Seteryggen, som var svartlakkert i 50-årene, ble også slipt ned. Etter alle disse årene slo rusten igjennom som "røde hunder". Karosseriet ble sparklet med moderne produkter. Men slutt finishen ble påført med kost i to strøk med syntetisk lakk. Dette blir sannsynligvis den nest siste kostelakkerte bil. Steel Autolakk, som jeg brukte, har gått inn. Fy Jotun!

Så var det vel bare å starte opp?
Oppstarten gikk ikke smertefritt. Noen originalforgasser hadde vi ikke, slik at en liten båtforgasser ble montert. Bensinen ville ikke opp. Etter mye prøving og feiling, og nær en brukket arm da motoren virkelig startet, måtte vi gi oss for en stund. Med nye forsøk, justeringer av forgasser, tenning og ventilfjærtrykk, startet motoren, og den gikk riktig nydelig - til vi prøvde å kjøre. Først fikk vi damppropp i toppen. Det ble løst med en liten ventil til å åpne slik at vi var sikre på full fylling av sylindrene med kjølevann. Deretter stoppet motoren straks vi prøvde å sette bilen i gir. Den feilen var verre å finne - og kunne vært katastrofal. Det var ikke laget noe endetrusting på veivakselen! Men da feilen først ble oppdaget, tok det bare en dag å demontere halve bilen og fikse dette. Det er lett å skru på en totalt overhalt bil!

Hjem i triumf
Så nærmet tiden seg avreise til Trondheim. Onsdag var motoren ute, torsdag ble den satt inn, lørdag ble bilen hentet. Da gikk den! Begivenheten er tatt opp på video som kan lånes av undertegnede. Vel oppe i Trondheim fortsatte bilen å starte lett og oppføre seg som en engel. Turen gikk til Biltilsynet. De tok situasjonen svært alvorlig og stilte med forskriftene fra 1907. Hvis vi besto, var det bare å kjøre på veiene uten noen form for restriksjoner. Og det gikk bra. Vi kunne kjøre ut, med originalnummeret "2" malt bakpå bilen, det er faktisk innført i vognkortet og lovlig på landeveien, selv om bilen formelt også har et annet nummer i vognkortet.

Vi gratulerer Trøndelag Veteranvognklubb med en fantastisk klubbil! Olav Mogstad og Øyvind Ofstad som tok initiativet, skal ha ros for sin uvurderlige innsats på hvert sitt felt. Det bør kanskje nevnes at Mogstad er i gang med enda en bil, en Locomobile 1902. Kjel er under bestilling.